Kampen for å holde håpet oppe

I dag kjemper palestinerne i Gaza for å holde håpet og drømmene om en bedre framtid ved like.

Sommeren 2014 smalt det på Gaza. Den 50 dager lange krigen i fjor sommer kostet over 2.100 palestinere og 72 israelere livet. Den førte til enorme ødeleggelser på palestinsk side. Jeg så det selv kort tid etter: pulveriserte hus, ødelagte skoler, veier og kraftstasjoner. Ødelagte liv og knuste framtidshåp. Ett år etter er situasjonen knapt bedre: Et innesperret område hvor 1,8 millioner mennesker fortsatt lever på toppen av sine sammenraste hus. Fortsatt med begrensede ressurser. Fortsatt uten grunn til å stole på løftene fra Israel. Og kun med gamle løfter fra det internasjonale samfunn som de knapt tror på lenger. En leder av en av sivilsamfunnsorganisasjonene sa det slik da jeg spurte hva som hadde skjedd siden jeg så de sist etter krigen i fjor: ingenting. Selv mistet han både hus og familie under krigen.

Etter krigen i fjor lovte det internasjonale samfunn store pengesummer til gjenoppbygging. Israel lovte å slippe hjelpen inn. Og palestinske grupper lovte å samle seg for å sikre felles koordinert innsats og gjenoppbygging. Løfter er tydeligvis ikke ment for å holdes når det gjelder hjelp til det palestinske folk.

Nå, ett år etter krigen, er ingen av de rundt 20.000 husene som ble totalt ødelagt i fjor gjenoppbygd. Kun noen få av de mange flere husene som ble delvis ødelagt har sett litt reparasjoner. De 120.000 som ble husløse under krigen i fjor bor i dag i telt, leier rom eller bor i containere. 70 prosent av befolkningen på Gaza er avhengig av hjelp fra internasjonale hjelpeorganisasjoner, hvorav den viktigste er UNWRA. Nå sier UNWRA selv at de må kutte i all støtte, matvarehjelp, bostøtte og utdanning fordi de har tidenes største donorkrise. Samtidig krangler Vestbreddens Fatah-parti og Gaza sitt Hamas-dominerte parti fortsatt, eller igjen, om en samlingsregjering. Israelerne slipper svært få varer inn i Gaza. Og det internasjonale samfunn har overført under halvparten av de pengene de lovte.

I mellomtiden er de fleste palestinerne innesperret på denne lille landstripa overbevist om at det vil komme nye angrep, ny krig. For fjorårets krig var jo ikke den første, men tvert imot krig nummer tre i løpet av seks år. Og fjorårets krig kom ikke plutselig, men var toppunktet i en sakte eskalering av en konflikt som hadde bygd seg opp over lengre tid. Fjorårets krig resulterte for øvrig ikke i behov for gjenoppbygging; Det er heller slik at samtlige av de forrige tre krigene, pluss gradvis slitasje og blokade mellom disse krigene, har skapt et enormt behov for å bygge, mer enn å gjenoppbygge. Palestinerne her bodde på ruiner av tidligere kriger allerede før fjorårets krig. Det er okkupasjon og blokade som er det grunnleggende problemet som ligger under alt dette. Uten å løfte blokaden løser man ingen av dagens problemer. Og med fortsatt blokade vil Gaza utgjøre en trykkoker som igjen legger grunnen for ny bitterhet og sinne.

Drømmer og håp er erstattet av et stort intet for de fleste av palestinerne. «Tidligere kjempet vi for en bedre framtid», sa en av palestinerne til meg her nede. «I dag kjemper vi mest for å holde håpet og drømmene om en bedre framtid ved like».